13.1 Belegningsstein
Medlemmer av Betong Norge produserer belegningsstein som er spesifikt beregnet for bruk i permeable dekker. Belegningssteinen skal være produsert og testet i henhold til NS-EN1338 – Belegningsstein av betong, krav og prøvingsmetoder. De skal ha frostmotstandsklasse 3.
Valg av type belegningsstein
Tykkelsen på belegningsstein som brukes til permeable dekker varierer fra 60mm til 100mm. Jo større belastning, jo tykkere må belegningssteinen være.
Belastning deles gjerne i statiske (for eksempel lagrede containere) og dynamiske (for eksempel vogntog i bevegelse) laster. Ved dynamiske laster utsettes det elastiske dekket for store krefter som sprer seg både sideveis og nedover i konstruksjonen. Har man ikke dimensjonert riktig med tanke på type belegningsstein og tykkelse, så vil dekket utsettes for større nedbøynings- og vridningskrefter enn det er ment å tåle. Dette kan føre til knuseskader i dekket og/eller overbelastning av settelag og bærelag.
Belegningssteinsdekket virker i et samspill med den øvrige konstruksjonen. Valg av rett form og tykkelse sikrer ikke bare de tekniske kvalitetene i selve dekket. Det sikrer også nødvendig bæreevne, slik at den totale konstruksjonen ikke utsettes for belastninger som forringer levetiden. Korrekt dimensjonert og utført, vil man normalt kunne forvente en levetid på dekket og konstruksjon, på 20-40 år, og ofte enda lenger.
Tabell 13.1
13.2 Fugemateriale
Produsentene tilbyr forskjellige typer belegningsstein for permeabelt dekke og de kan ha ulik fugebredde. Det er viktig å sørge for at fugematerialet vil være i stand til å fylle fugenes fulle dybde under fuging og komprimering for å sikre god og stabil belegningsflate.
I Norge brukes ofte 2-4 mm eller 2-5 mm som fugemateriale. Man bør imidlertid rådføre seg med produsenten av betongsteinen om for å få råd om hvilken type fugemateriale som egner seg best for de ulike steintypene og bredde på fugene.
Vinterstid anbefales det å benytte den samme kornfraksjon til strøing. Dermed vil fugene bli fylt opp.
13.3 Settelag
I Norge ansees settelag med en tykkelse på 30 mm ±10 mm å være optimalt i forhold til legging og belegningens levetid og funksjonsegenskaper. Oppfølging av bærelagets jevnhet vil være helt essensielt for dette strenge kravet kan innfris.
Settelagsmaterialet må være tilstrekkelig grovt til at vannet fritt kan strømme igjennom det samtidig som det hindres i å trenge inn i de grovere massene i det underliggende bærelaget. Det må likevel være tilstrekkelig fint slik at betongsteinen kan legges korrekt. Settelagsmaterialet bør også ha tilstrekkelig styrke til å kunne motstå trafikklaster slik at kornene ikke brytes ned ved vibrasjoner fra trafikk.
I Norge benyttes ofte brukes fraksjonene 2-8 mm og 2-11 mm. Det skal ikke være finstoff i settelaget. Merk at betegnelsen 2-11 mm betyr at materialets kornstørrelse i hovedsak er innenfor området 2 mm til 11 mm. Denne benevnelsen tar høyde for det kan være igjen enkelte partikler øverst i sikten (overstørrelser) og enkelte som passerer gjennom den nederste sikten (understørrelser), dvs. det finnes en liten andel partikler som er større enn 11 mm og mindre enn 2 mm.
Materialet bør oppfylle kravene som er spesifisert i NS-EN 13242 – Tilslag for mekanisk stabiliserte og hydraulisk stabiliserte materialer til bruk i bygg- og anleggsarbeid og vegbygging.
Settelaget og fugematerialet bør falle innenfor grensekurvene angitt i Tabell 13.1, men man bør rådføre seg med produsenten angående grovheten som egner seg for deres produkter og/eller systemer.
BS siktstørrelse (mm) | Prosent som passerer (%) |
---|---|
14 | 100 |
10 | 98–100 |
6,3 | 80–99 |
2,0 | 0–20 |
1,0 | 0–5 |
Tabell 13.2: Typiske grensekurver for settelagsmaterialet.
13.4 Stabilisering med drensasfalt
Dersom oppbyggingen stabiliseres med drensasfalt (Da) skal den tilfredsstille kravene i NS-EN 13108-7: Bituminøse masser – Materialspesifikasjoner – Del 7: Drensasfalt [24]. De mest vanlige typer av drensasfalt er Da 8, Da 11 og Da 16 hvor tallene angir øvre siktstørrelse for steinmaterialene i massen. Drensasfalt med øvre siktstørrelse 11 mm og med bindemiddel 70/100, skal f.eks. ha benevningen PA 11 70/100 Da 11. Delmaterialene skal tilfredsstille kravene i tabell 652.9. Massesammensetning og egenskaper skal dokumenteres iht. nasjonalt tillegg i NS-EN 13108-7 [24].
ÅDT | ≤300 | 301–1500 | 1501–3000 | 3001-5000 | 5000-15000 |
---|---|---|---|---|---|
Steinmaterialer: | |||||
Flisighetsindeks | ≤25 | ≤25 | ≤20 | ≤20 | ≤20 |
Los Angeles-verdi | ≤40 | ≤35 | ≤30 | ≤25 | ≤25 |
Mølleverdi | ≤19 | ≤19 | ≤14 | ≤10 | ≤10 |
Knusningsgrad | C50/10 | C50/10 | C50/10 | C100/0 | C100/0 |
Tabell 13.3: Krav til delmaterialer i drensasfalt
13.5 Bærelag
I Norge ansees bærelag med en total tykkelse på 150 mm ±50 mm å være optimalt i forhold til stabilitet og funksjonsegenskaper. Det vil bestå av et forkilingslag med en tykkelse på 50 mm nederst og et bærelag på 100 mm oppå dette. Ofte brukes fraksjonen 4-32 mm. Det skal ikke være finstoff i bærelaget. Man bør rådføre seg med fabrikanten av steinen om hvilken type materiale som egner seg for deres produkter
Bærelaget skal ha en minimum porøsitet som er i samsvar med designberegninger (normalt minst 30%).
Bærelaget skal også ha et minimum permeabilitet som er i samsvar med designberegninger. Et åpent gradert bærelagsmateriale 4-32 mm som vist i tabell 12 vil eksempelvis ha en permeabilitet som er større enn 1 x 10-2 m/s.
Kravet om lavt finstoffinnhold betyr at overflatebelastningen i det vesentlige vil bæres av punkt-til-punkt-kontakt mellom partiklene i bærelaget. For å maksimere friksjonen mellom partikler og dermed øke styrken, må partikler være grove og vinklede for å gi god sammenlåsing. Knust stein (granitt, basalt, gabbro) eller betong med> 90% bruddflater tilfredsstiller dette. Sand og grus med avrundede partikler skal ikke brukes i bærelaget.
Materialet bør oppfylle kravene som er spesifisert i NS-EN 13242 – Tilslag for mekanisk stabiliserte og hydraulisk stabiliserte materialer til bruk i bygg- og anleggsarbeid og vegbygging. Kornfordelingen vil være et kompromiss mellom stivhet, permeabilitet og lagringskapasitet. Typiske egenskaper for bærelaget er vist i tabell 11. Andre klassifiseringer kan brukes hvis de er lettere tilgjengelig og oppfyller alle nødvendige krav.
Siktstørrelse | Prosentvis passering (%) |
---|---|
40 | 100 |
31,5 | 98–100 |
20 | 90–99 |
10 | 25–70 |
4 | 0–15 |
2 | 0–5 |
Tabell 13.4: Typiske grenser for kornfordelingen for type 4-32 mm grove steinmaterialer.
Siden bærelaget vil være i kontakt med vann en stor del av tiden, er det styrken og holdbarhet av partikler når de er mettede og utsettes for fukting og tørking som bør vurderes. Partiklene skal heller ikke knuses eller brytes ned under konstruksjon eller i drift. Spesifikasjonen av ‘Los Angeles’ testverdier, mikro deval tester og flakhetstester vil hjelpe til med å løse disse problemene.
Det arbeides med å kunne åpne opp for bruken av resirkulerte materialer, noe som vil kunne gi en stor miljømessig gevinst. Resirkulerte materialer bør sjekkes for at de er av jevn kvalitet, har en passende styrke, er rimelige og ikke inneholder uakseptable materialer som organisk materiale eller stålskrap. Erfaringer viser at sigevann fra knust betong kan ha en høy pH-verdi, noe som kan hindre vegetasjonsvekst og føre til jorderosjon og / eller utfelling ved utløpet.
Produsenten kan informere nærmere om den påkrevde beskaffenheten til materialene i bærelaget.
Det anbefales å bruke en «standardfraksjon» som 4-32 mm, men her vil kvalitetssikring være avgjørende. Ofte brukes det for grove masser, noe som kan resultere i dårlig indre stabilitet. Det er viktig å kunne legge frem siktekurver med grensekurver. Det er også svært viktig å få med seg de minste partiklene i sortering 4-32.
13.6 Bærelagets og settelagets korngradering
Hvis kornfordelingen av settelaget og bærelaget er kompatible slik at materiale fra settelaget ikke beveger seg inn i bærelaget, så er det ikke nødvendig med geotekstil mellom de to lagene. Det er derfor viktig å verifisere at graderingene til disse to lagene oppfyller et viktig kriterium.
Dx er kornstørrelsen der x prosent av kornene er finere. For eksempel betyr kornstørrelsen D15 at 15% av kornene er finere enn D og 85% er grovere enn D. På kornfordelingskurven for bærelaget avleses D15. På kornfordelingskurven for settelaget avleses D85. Steinmassene bør oppfylle følgende kriterier:
- D15 bærelag / D85 settelag < 5
Et beregningseksempel er vist herunder:
- D15 bærelaget = 8,0 mm
- D85 settelaget = 3,7 mm
- 8,0 mm / 3,7 mm = 2,15. Dette er mindre enn 5 og derfor OK
Det anbefales å sjekke visuelt om partiklene i settelaget passer inn i hulrommene i bærelagsmaterialet uten infiltrasjon inn i bærelaget.
Et materiale som oppfyller de anbefalte gjennomsnittlige grensekurver for settelaget og bærelaget i denne veiledningen, bør også kunne oppfylle disse kravene. En bør imidlertid alltid sjekke om materialene som planlegges brukt på et prosjekt er kompatible med hverandre.
NS-EN 13242 er standarden for tilslag til mekanisk stabiliserte og sementstabiliserte materialer, NS-EN 12620 er standarden for tilslag til betong.
13.7 Forsterkningslaget
Forsterkningslaget kan bestå av to lag: øvre forsterkningslag og nedre forsterkningslag
Øvre forsterkningslag består ofte av fraksjonen 20-64 mm eller 20-120 mm. Det består ofte av rimelige materialer som leveres lokalt og som er i stand til å oppnå en CBR-verdi på 15%.
Nedre forsterkningslag kalles også for grunnforsterkning i norske vegnormaler eller capping layer på engelsk. Det brukes for å oppnå en fast arbeidsplattform slik at de overliggende lagene kan legges på en korrekt måte. Et nedre forsterkningslag er nødvendig hvis de stedlige massene er i bæreevnegruppe 5 eller dårligere (design CBR mindre enn 5%).
13.8 Tett membran
System C dekker inkluderer en tett membran som fanger opp alt vannet som trenger inn i konstruksjonen og hindrer at det infiltreres til underliggende masser. Et System C dekke kan være aktuelt hvis grunnen inneholder materialer som svekkes hvis de blir mettet med vann.
Langs kantene føres den tette membran helt opp til rett under det permeable toppdekket. Dette er for å gjøre fordrøyningsvolumet så stort som praktisk mulig.
En tett membran fremstilles typisk av high density polyethylene (HDPE), polypropylene or ethylene propylene diene monomer rubber (EPDM). Uansett hva som membrane er fremstillet av, så bør den være:
- Holdbar, robust og i stand til å motstå krefter fra konstruksjonen og den påfølgende driften.
- Motstandsdyktig overfor punktering, multi-aksiale krefter fra bevegelse samt rifter. Membranen kan eventuelt beskyttes av geotekstil eller sand over og under. Den største punkteringsrisiko er ofte fra forsterknings- eller bærelaget som legges oppå membranen.
- Upåvirket av eventuelle forurensende stoffer.
Tett membran kategori 1
Dersom konsekvensene av en lokal svikt i den tette membranen er ubetydelige, kan polyetylen i 2000 gauge (0,5 mm) tykkelse med overlappende skjøter brukes. Man må imidertid huske på at membranen da ikke vil være vanntett og at vann vil trenge ned i den underliggende grunnen. 2000 gauge polyetylen bør beskyttes mot skader ved å bruke et lag med sand eller fleece i geotekstil.
Tett membran kategori 2
Dersom det er viktig at det ikke renner ut vann (for eksempel dersom forurensningen vil være uakseptabel), bør det spesifiseres et mer slitesterkt materiale. I slike tilfeller er det viktig at alle skjøter og gjennomføringer er tette. De bør inspiseres visuelt. I tilfeller der membranen er kritisk, bør testing av skjøter og gjennomføringer foretas for å sikre at de tilfredsstiller nødvendige standarder. Erfaringsvis er det størst risiko for lekkasjer rundt gjennomføringer. Råd om inspeksjons- og testemetoder er å finne CIRIA rapport C735 (CIRIA, 2014b).
Tykkelsen av en membran er meget viktig i forhold til sveising. Membraner tynnere enn 1 mm er mer utsatt for problemer under sveising, spesielt knyttet til brenning av huller i materialet. Imidlertid er tynnere membrane mer fleksible og lettere å legge rundt hjørner, gjennomføringer og andre detaljer. Fleksible membraner kan også prefabrikeres til paneler.
Det er en balanse mellom robusthet og risiko for lekkasje på grunn av en utfordrende installasjon. Hvis membranen er tynnere enn 1 mm, så bør det vises på tegninger at den skal sveises på tilfredsstillende vis slik at sveisingene holder samme styrke som membranen.
Tett membran kategori 3
Dersom tette membraner installeres over bygninger som er i bruk (inklusive parkeringsanlegg), bør man rådføre seg med en spesialist.
13.9 Geotekstil
Geotekstiler kan legges mellom mellom forsterkningslaget, eventuelt nedre forsterkningslag, og materialet i grunnen eller laget over dette som vist i figur 13.1.

Figur 13.1 – Plassering av geotekstil.
Geotekstilet bør fungere som et filter og må installeres i samsvar med produsentens krav. Det bør fremlegges for godkjenning. Geotekstilet kan enten være et monofilament som er enten er vevd eller ikke vevd, men solid festet. Det kan også være et nåleperforert, ikke vevd stoff. Geotekstilet bør være fremstilt av en passende polyetylen eller et polypropylenfilament som er i stand til å motstå naturlig forekommende effekter var mikrober og eventuelle kjemikalier.
Materialets egenskaper bør verifiseres i henhold til EN ISO 10319 ved både innen kvalitetssikring og ekstern kvalitetskontroll og -sikring gjennomført av et uavhengig laboratorium. Fremstillingen av geotekstilet skal være godkjent etter EN ISO 9001. Hver rull skal ha minst en identifikasjonsetikett med nummer og produkttype i henhold til EN ISO 10320, og være påført et CE-merke. Geotekstiler til separasjons- og filterformål sertifiseres i Norge etter et felles nordisk system, NorGeoSpec, se norgeospec.org