7. Initiell kartlegging

De tre hovedsystemer for permeable dekker – System A, B eller C er beskrevet i kapittel 3. Selv om de tre hovedsystemene ser like ut på overflaten, har den samme strukturelle styrke og har evne til å forbedre vannkvalitet, så har de svært forskjellige hydrauliske egenskaper og bruksområder:

System A lar alt vannet infiltrere til undergrunnen etter midlertidig fordrøyning, mens System C fordrøyer alt vannet. System B er en kombinasjon av disse. Dersom det er ønskelig å utnytte vannet, bør System B eller C benyttes. Ellers vil kriteriene i de følgende kapitler bidra til valg av rett system.

7.1 Grunnens infiltrasjonskapasitet

Et av hovedkriteriene for valg av hovedsystem for permeable dekker, er infiltrasjonskapasiteten til grunnen – dyp infiltrasjon. Dette kan fastsettes gjennom målinger.

Fjell og leire har normalt ingen eller dårlig infiltrasjonskapasitet. Løsmasser kan ha infiltrasjonskapasitet som avhenger av hvilken type løsmasser det finnes på tiltaksområdet.

En første indikasjon på infiltrasjonskapasiteten kan oppnås ved å se på løsmassekart utarbeidet av Norges Geologiske Undersøkelser (NGU). Et eksempel er vist i figur 7.1. Her er det mulig å trekke ut et lag som indikerer liten, middels eller stor infiltrasjonskapasitet. Det er imidlertid knyttet stor usikkerhet til disse kart.

Fig 7.1 Eksempel på kart med infiltrasjonspotensiale fra NGU løsmassekart

Løsmassekartet kan suppleres med jordprøver og kornfordelingsanalyser av disse. Det vil gi en bedre indikasjon.

Det beste er imidlertid å gjennomføre målinger av infiltrasjonskapasitet. Slike målinger skal foretas nær fremtidig infiltrasjonsflate. Normalt vil det medføre graving. Infiltrasjonskapasiteten kan variere i betydelig grad over korte avstander, så en representativ dekking med målinger bør tilstrebes.

I figur 7.2 er det anbefalt hensiktsmessige hovedsystemer for permeable dekker avhengig av grunnforhold. I tabell 7.1 er det trukket inn en del andre forhold.

Figur 7.2 Klassifisering av løsmasser

Tabell 7.1 – Veiledning til valg av hovedsystem

7.2 Grunnvannsnivå og dreneringsegenskaper

For System A og B må det høyest registrerte grunnvannsnivå være under bunnen av det permeable forsterkningslaget. I tillegg bør det innarbeides en sikkerhetsavstand, f.eks. på 1000 mm, for å hindre at grunnvannet stiger for høyt og dermed reduserer lagringsmulighetene i det permeable forsterkningslaget.

Det bør også være transport av grunnvannet vekk fra området. Hvis ikke dette var tilfellet, ville infiltrasjon føre til at grunnvannet stiger inntil det når overflaten og da vil det ikke være mulig infiltrere eller fordrøye overvannet.

Både grunnvannsnivå og transport av grunnvannet kan avklares ved å gjennomføre målinger av grunnvannsstand og nedbør over en representativ tidsperiode, f.eks. tre måneder.

7.3 Risiko i forhold til oppstrøms- og nedstrømslokaliteter

Det bør også sikres at infiltrasjon gjennom et permeabelt dekke og drenering via grunnvannet, ikke fører til skade på eiendom nedstrøms av tiltaksområdet. Det kan for eksempel være en risiko å infiltrere bak dårlig drenerte skråninger som kan føre til at de blir ustabile. Det kan også være en risiko for at at infiltrert vann ledes direkte til i drensledning rundt nedenforliggende eiendom. Det kan også være risiko for underjordiske bekker i grøfter, i vegoppbygging osv. Nærhet til grunnvannsforekomster og vannboringer kan også være uheldige.

Dette kan avklares gjennom inspeksjon av relevante kart samt områdebefaring.

7.4 Mulige forurensingskilder

Noen steder i Norge er det viktige grunnvannsforekomster og det kan også være grunnvannsboringer for vannforsyning. Disse vil være omgitt av vernesoner. Forvaltningen av disse foretas av vannregionene. I slike områder er det mulig at permeable dekker lagt etter hovedsystem A ikke er hensiktsmessige og at hovedsystem C er bedre egnet.

Detaljert analyse av risiko for forurensning av grunnvann kan gjennomføres for å få bekreftet at permeable dekker av belegningsstein kan aksepteres eller om ytterligere rensing er nødvendig. Det vil her være forskjeller mellom områder som benyttes til oppholdsarealer og områder som benyttes til industri.

I et tilfelle i Storbritannia i nyere tid viste det seg at bruk av et permeabelt dekke innenfor en vernesone for en vannforsyningskilde var mindre risikofylt for vannforsyningsborehullet enn bruken av et større dreneringsbasseng utenfor vernesonen. Årsaken til dette er at det permeable dekket fjernet forurensende stoffer fra overflateavrenningen og spredte vannet over et stort område sammenlignet med et tradisjonelt dreneringsbasseng. For å være på den sikre siden i nærheten av vernesone for vannforsyningskilder, kan det vurderes å legge et permeabelt dekke som system C.

Figur 7.3 – Vern mot forurensning.

Dersom et område klassifiseres som et risikoområde for forurensning og det finnes en risiko for at forurenset regnvann kan trenge inn i grunnvannet, bør permeable dekker ikke legges som system A eller B, med mindre det kan demonstreres at risikoen for forurensning er på et tilstrekkelig lavt nivå. Slike bruksområder kan omfatte: opphuggingsanlegg for kjøretøyer, resirkuleringsanlegg, bensinstasjoner, service- og vedlikeholds anlegg, og andre anlegg hvor potensielt forurensende stoffer håndteres. Da bør man bruke enten System C eller de andre håndteringsmetodene som for eksempel bassenger eller våtmarker (se Figur 7.3).

7.5 Utslippstillatelse

Avrenning på overflaten fra enkelte anlegg, enten til grunnen eller til vassdrag, kan kreve utslippssamtykke. Nærmere opplysninger om dette kan hentes fra statsforvalteren.